«Klarer jeg dette, kan jeg klare alt». Jeg var 6 år og gikk alene til tannlegen.

shutterstock_220453498 Er gründer-egenskaper medfødt eller er opplevelser og påvirkning i barndommen mest avgjørende? Som gründer har jeg ofte blitt stilt spørsmål om hva som driver meg og hva som er avgjørende for suksess? I mitt hode dukker det opp en historie fra 6-års alderen hvor jeg gikk helt alene til skoletannlegen. Den kommer tilbake hver eneste gang jeg blir stilt overfor en tøff utfordring. Å være storesøster til tre yngre brødre har også satt sine spor. Det ble en tidlig form for ledertrening.

Da min yngste bror var 16 dager gammel startet jeg i første klasse. Noen uker senere fikk jeg innkalling til mitt første besøk hos skoletannlegen. Pappa var utenlands på jobb, og jeg og mamma ble derfor ”enig” om at jeg skulle prøve å gå alene til skoletannlegen tidlig neste dag. Jeg var seks og et halvt år gammel. Vi gikk opp løypa sammen dagen før og vi kikket inn på skoletannlegens venterom på Bergmo Ungdomsskole. Kunne jeg klare å gå dit alene dagen etter? Joda, jeg trodde det. 40 år senere husker jeg ikke om jeg hadde hull eller ikke, jeg husker heller ikke tannlegen – det eneste jeg husker er at jeg gjennomførte planen. Jeg var litt redd, men valgte å gjøre det. Og klarte det!

Denne opplevelsen ble så sterk at den har fulgt meg livet gjennom. Følelsen av å gjøre noe som du ikke er helt sikker på om du klarer. Så gjør du det. Og så kommer den gode følelsen av å mestre situasjonen. Hver eneste gang jeg er i tvil, hver eneste gang jeg blir utfordret til å ta en lederjobb – så dukker denne tannlege-historien opp som et flash på netthinnen. Er jeg i tvil, er det tannlege-historien som trer støttende til. Du klarer det. Det er litt skummelt, men det går nok. Glimtet var der da jeg ble ønsket inn i redaktør-jobben 19 år gammel, den dukket opp da vi skulle starte Digital Hverdag noen år senere, den dukket opp da Digital Hverdag fusjonerte med New Media Science og jeg gikk fra å være sjef for 25 håndplukkede mennesker til å bli sjef for et mye større selskap med 80 medarbeidere. Den dukket opp et lite øyeblikk da jeg gikk på styrelederjobben i Dot Global og da jeg ble spurt om å ta jobben som digital direktør i Dinamo. Den popper opp når jeg blir bedt om å holde krevende foredrag. Alltid den samme følelsen, klarer jeg det? Når jeg sier ja, er det alltid ”tannlegen” som har overbevist meg.

Både jeg og mamma husker tannlegebesøket veldig godt. Vi husker til og med vår felles ”bli-kjent-med-veien-turen” dagen før. Hun hadde nok helst ønsket å følge meg, men med tre yngre brødre som ikke gikk i barnehage – og den ene ganske nyfødt – så ble det ikke slik den morgenen. I dag tenker jeg mye på den selvstendigheten og ansvarsfølelsen mine foreldre la grunnlaget for – og hvordan jeg selv praktiserer dette i forhold til egne barn. Får de samme mulighet til å mestre og prestere? Eller koster jeg gulvet for mye? Kanskje er det å være storesøster for tre yngre brødre i seg selv en god ledertrening? Jeg skulle være fysisk like tøff som mine yngre brødre. Jeg hang med frem til tenårene, men så rykket de fra én etter én. De begynte å hoppe fra høyere bergknauser når vi badet, de løp fra meg og syklet villere. Denne erkjennelsen har jeg også tatt med meg inn i gründer-livet. Det finnes mennesker som går forbi deg, de blir bedre enn deg – og du må stille plassen din til disposisjon eller overlate mer ansvar til de som løper raskere enn deg. Slik kan jeg filosofere over gründer-kvalifikasjoner, hva som har preget meg og hvilke barndoms-opplevelser som har satt spor og ledet meg dit jeg er i dag.

Jeg var et kreativt barn som fikk lov til å følge mine egne interesser. Jeg valgte helt annerledes enn resten av søskenflokken. Mens mindre brødre ble aktive idrettsgutter, gikk jeg til korpsmusikken. Det har også preget meg. Korpsmiljøet var godt. Vi lærte ikke bare å spille et instrument –  vi lærte så uendelig mye mer – ikke minst samhold og disiplin. Gründerlivet er også i stor grad tuftet på at man er selvgående, at man tør å gå sine egne veier og ikke nødvendigvis følger resten av flokken. Som gründer strekker du deg etter egne mål og ambisjoner – kanskje er det den største fascinasjonen? Å skape noe på egen hånd – sammen med andre – eller sitte i førersetet og stake ut kursen selv?

En annen historie jeg husker godt må være fra 9-10 års alderen. Jeg hadde tidlig en publistisk trang og bestemte meg for å gi ut egen avis. Jeg engasjerte min yngre bror Morten, nabogutten og en yngre venninne. Dermed hadde jeg en redaksjon på 4 medarbeidere. Avisen – eller rettere sagt magasinet – hadde A4 format og blått avishode. Den het rett og slett ”Fantomet-posten” – helt sikkert oppkalt etter min tegneserie-helt på den tiden. Jeg utformet førstesiden, klippet og limte bilder fra mammas ukeblader. Som den lille perfeksjonisten jeg var skulle jeg helst ha fire like bilder – ettersom det var total-opplaget på den lille publikasjonen. Det var vanskelig å få til. Fargekopimaskiner fantes ikke på midten av 70-tallet, og den dårlige stensil-maskinen som pappa hadde tilgang til på jobb holdt ikke god nok kvalitet. Dermed ble det ingen annen utvei enn å lage 4 identiske utforminger av hver side. Magasinet hadde en musikkspalte om Abba, den hadde tegneseriestripe, den inneholdt egen journalistikk og spørrespalter. Jeg levde meg så inn i dette produktet at jeg kan se det for meg den dag i dag. Dessverre eksisterer den ikke lenger. Jeg skulle gitt veldig mye for å bla i den første utgaven.

Min interesse for «Fantomet-Posten» var nok sær, og jeg klarte ikke å engasjere de andre til å bli like motivert som meg. Det endte opp med at de mest motvillige ”journalistene” fikk lov til å lage en tegning – og jeg skjønte at jeg strakk strikken langt ved å be om fire identiske tegninger. I dag tenker jeg på denne opplevelsen når det gjelder å skape motivasjon i et felles prosjekt. Hva må til? Starter du en gründer-bedrift er det en forutsetning at med-gründere og tidlig ansatte deler den samme begeistringen og ser de samme mulighetene som deg. Ellers blir det umulig å skape noe ekstraordinært sammen.

Jo mer jeg reflekterer over mitt eget gründerliv – som har gått i minst tre faser; så skjønner jeg at mye av grunnlaget ble lagt allerede i barndommen. Jeg fikk tidlig ansvar, jeg var selvstendig av natur og jeg fikk lov til å følge min egen vei. Hvordan gir jeg dette videre til mine egne barn? På en riktig måte? Stimulere de til selvstendighet, ta ansvar og la de følge sin egen vei. Uansett hvilken retning livet tar. De skal få akkurat den samme friheten som jeg fikk.

Har du lyst til å motta en epost neste gang vi publiserer et innlegg? Klikk på «Følg bloggen» oppe til høyre for dette innlegget. Del gjerne innlegget på Facebook eller andre sosiale medier. Gå til bloggens adresse digitalhverdag.wordpress.com for å lese flere artikler.

Bente Sollid Storehaug: Digital strategidirektør (Chief Digital Officer) hos Dinamo. Serie-gründer. Erfaren CEO og styremedlem i både start-ups og børsnoterte selskaper. Mentor for gründere i regi av Innovasjon Norge / Connect Norge. Styreformann og medgründer for Dot GLOBAL, Norges eneste kommersielle toplevel domain registry. Medlem av konsernstyret i Polaris Media ASA. Medgründer i det internasjonale hostingselskapet Cloudnames AS. Etablerte i 1993 Digital Hverdag som i dag er børsnotert under navnet Bouvet på Oslo Børs. Selskapet har 900 ansatte og omsetter for over 1 milliard med en EBITDA på 105 MNOK. Bente er også tidenes yngste medlem av Norsk Redaktørforening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s