Hva om mamma og pappa døde og jeg ble helt alene i hele verden?

shutterstock_110233541

Aleksander (4) våkner rolig, snur seg og sier; Vet dere hva? Jeg drømte at dere døde og at jeg var helt alene i hele verden. Hva gjorde du da, spør jeg. Jeg vet ikke. Jeg gjorde ingenting.

For Aleksander er døden forbundet med at mennesker blir borte. Bestemor er død og bestefar er død. Vi har bilde av dem i stuen, men de er døde – eller for ham – de er bare borte. Det må ikke skje med mamma og pappa. Noe annet forhold til døden har han ikke. Han er 4 år og har nettopp begynt å snakke om den.

Aleksander vokser opp i verdens beste land. Han får alt han trenger og mer til. Han vet ikke særlig mye om ondskap, krig og elendighet. Likevel har han av og til vonde drømmer. En gang var det en krabbe som bet ham i tåa. Drømmen kom etter en gigantisk krabbe-fangst i Bølingshavn. Det verste som kan skje i hans verden er likevel at mamma og pappa dør. Da blir han jo helt alene. I dag våknet han, så på meg og krøp inn i armkroken for en kos. Jeg var ikke død allikevel. Så godt. Verden er like trygg som i går. Det var bare en fæl drøm. Han så ikke så overrasket ut selv heller.

Aleksander vet ikke at utrygghet og smertefulle tap er hverdagen for veldig mange barn. Selv har han trukket vinnerloddet i livet. Født i Norge. Han deler sin oppvekst mellom Oslo og Hvaler,  fire eldre søsken og mange husdyr. Han går i en flott barnehage omgitt av solide voksenpersoner. Han er glad i dem, og gleder seg til å gå i barnehagen hver eneste dag. Om halvannet år begynner han på Skøyen skole. Skolene i Oslo er landets beste om man ser på resultatene fra de nasjonale prøvene. Han kan sykle til skolen gjennom en av verdens vakreste parker. Han er sikret utdanning. Han er født med en sølvskje i munnen og har fått de aller beste mulighetene i livet – i likhet med veldig mange norske barn.

Tragedien i Pakistan er så vond og uvirkelig at vi skjermer de minste barna. Ufattelig mange familier har mistet det kjæreste de har. I andre terrorregimer overlates barn til seg selv. De sulter, fryser, misbrukes og de savner den viktige tryggheten som skal legge grunnlaget for en trygg oppvekst og et godt liv. Hvorfor er verden så brutal, grusom og ond? Hva er det med oss mennesker? Aleksander minner oss på hvor godt vi har det. Vi kan legge oss om kvelden, trygge, mette og varme. Nå skal vi snart feire jul. Da blir kontrastene enda sterkere. Historiene fra andre deler av verden er så vonde at vi skåner de yngste barna. Er det noe vi kan gjøre? Det viktigste for alle barn er trygghet som skapes av gode voksenpersoner. I altfor mange land skades barn av brutalitet, vold og ondskap. De skades så hardt at de selv fører ondskapen videre. De vokser opp uten å kjenne en annen virkelighet.

Barn skytes. Barn verves som krigere. Barn sendes ut i hardt arbeid. Som fredsprisvinnerne minnet oss om tidligere denne måneden; det skjer i vår verden. En verden ikke langt unna.

Som mamma trøster jeg min lille fire-åring når han våkner. Vi er ikke døde og han er ikke helt alene. Hvordan trøster man de barna som opplever det virkelige marerittet eller de som lever i konstant frykt for å miste mamma og pappa? Verden er ikke stor. Den er vårt felles ansvar. Barn som lider er også vårt ansvar. Hadde norske barn levd noen dager i Syria ville de ha blitt merket for livet og traumatisert. Det gjelder selvsagt også de barna som ikke slipper unna terroren.

Det er jul for oss i Norge. Desember er tiden for ettertanke, godhet og raushet. Vi sender en tanke til alle familiene som så meningsløst har mistet sine barn i Peshawar i Pakistan. Ord blir fattige. Vi sender en tanke til alle barn som lever i krig og som for hver dag mister alt håp for fremtiden. Jeg ser på Aleksander og har lyst til å forklare ham hvor godt han har det.

I hans verden handler disse dagene om fri fra barnehagen, ønskelister, pakker og trygghet. Om en mamma og pappa som er der når han våkner om morgenen. Han kan jo ikke være helt alene i verden. Tenk om vi ble borte.

Mens Aleksander tenker slik, sender vi barn ut av Norge. De har bodd hele sitt liv i Norge, men er på vei til et land de ikke kjenner. De sendes til land med en helt annerledes kultur. Noen sendes også alene. Tenk deg om det skulle skje mitt eller ditt barn? Det er helt utenfor fatteevne for norske barn og foreldre.

Hva er det med denne verden?

Har du lyst til å motta en epost neste gang vi publiserer et innlegg? Klikk på «Følg bloggen» oppe til høyre for dette innlegget. Del gjerne innlegget på Facebook eller andre sosiale medier. Gå til bloggens adresse digitalhverdag.wordpress.com for å lese flere artikler.

Bente Sollid Storehaug: Serie-gründer. Erfaren CEO og styremedlem i både start-ups og børsnoterte selskaper. Mentor for gründere i regi av Innovasjon Norge / Connect Norge. Jobber som digital rådgiver med særskilt kompetanse innen nye toppnivå domener (gTLD), digital kommunikasjon, digital organisering og rådgivning knyttet til digitale innovasjonsprosesser og transformasjoner. Styreformann og medgründer for Dot GLOBAL, Norges eneste kommersielle toplevel domain registry. Medlem av konsernstyret i Polaris Media ASA. Medgründer i det internasjonale hostingselskapet Cloudnames AS. Etablerte i 1993 Digital Hverdag som i dag er børsnotert under navnet Bouvet på Oslo Børs. Selskapet har 900 ansatte og omsetter for over 1 milliard med en EBITDA på 105 MNOK. Bente er også tidenes yngste medlem av Norsk Redaktørforening.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s