(NB! Les oppdatert artikkel på nye nettsider her)
Få år etter oppstarten i 1984 solgte UNIC flere datamaskiner enn alle sine konkurrenter – såvidt slått på målstreken av IBM – verdens største IT-selskap. Omsetningen ble doblet og tredoblet hvert eneste år på hele 80-tallet. Ingen bedrifter, uansett bransje, vokste raskere. Hvordan var dette mulig? Er det en historie dagens gründere kan lære noe av?
Min gründerkarriere startet allerede mens jeg var student på BI. Jeg hadde reist til Taiwan og halte i land en kontrakt med Acer som i dag er en av verdens aller største produsenter av datamaskiner. Da jeg dro til Taipei hadde jeg aldri før vært i Asia. Opprinnelig skulle jeg på ferie med Tore Idsøe og kombinere dette med besøk hos noen produsenter. Jeg visste så godt som ingenting om industrien, annet enn at jeg hadde lagt merke til at de kjente merkene som kom fra USA eller Europa gjerne hadde “Made in Taiwan” på baksiden av maskinene.
Som BI-student var jeg veileder for andre studenter. Jeg var interessert i data og hadde importert min første datamaskin fra England mens jeg var i militæret. Jeg hadde lært litt programmering på egenhånd og dette var nok til å bli godkjent som foreleser på EDB-Skolens kveldsundervisning. Veldig godt betalt for en student. (Faktor 1; flaks). EDB-Skolen var i stor vekst. Alle skulle lære “edb”. Jeg skjønte raskt at skolen hadde behov for mange datamaskiner og foreslo at jeg kunne reise til “Østen” der de fleste maskinene ble produsert. Vi kunne undersøke om det var mulig å kjøpe direkte fra produsenten? Billig?
Alf Bendixen, Monna Nordhagen, lillebror Pål Storehaug (den gang 15) og jeg hadde stor suksess da vi dro i gang EDB-Skolens “sommerskole”. Vi fikk massiv presse og jeg ble godt kjent med ledelsen i selskapet. (Faktor 2; medieomtale av en god historie). Derfor hadde de også tillit til at jeg kunne få til dette.
Via Bangkok og loffetur i Thailand ankom Tore og jeg Singapore. Han reiste videre til Indonesia, mens jeg ble igjen. Før jeg reiste til produsentenes mekka, Taipei i Taiwan, tilbragte jeg en uke på bakrommet i en databutikk hvor sjefen sjøl adopterte denne rare, unge mannen fra Norge. Han ville lære meg alt om den vanskelige businessen og de umulige kineserne. (Faktor 3; jeg hadde fått min første mentor.)
Vel fremme i Taipei gjaldt det å finne rette produsent. Hvordan går en 23 år gammel student (uten særlig erfaring) frem for å gjøre dette? Etter oppholdet i Singapore hadde jeg navn og telefonnumre til de tre største produsentene. Fra en telefonkiosk i Taipei ringte jeg til nr. 3 på listen og spurte om de kunne være interessert i en distriubutør i Norge? Ja, svarte de (men visste vel knapt hvor eller hva Norge var). Vi sender en mann i morgen, svarte jeg og første avtale var i boks. (Faktor 4; gjør deg litt større enn du er og selg visjonen).
Vi lærte mye på BI, men produksjon, import og salg av datamaskiner var definitivt ikke blant fagene. Jeg lærte ved å møte opp, lytte, se, stille spørsmål og være “verdensvant”, men likevel respektfull og ydmyk i møte med det ukjente. (Faktor 5; respekt og ydmykhet). Jeg stilte garantert bedre spørsmål hos produsent nummer to, enn hos den første og da jeg møtte Acer kunne det nesten virke som om jeg visste hva jeg holdt på med. For å kompensere for et altfor ungt utseende hadde jeg i tillegg latt skjegget gro.
Jeg hadde funnet datamaskinene og produsenten, nå måtte jeg få penger til å bestille vareprøver. Dermed måtte jeg en ny tur til telefon-kiosken.
Jeg trenger 100.000 kroner for å kjøpe vareprøver, var beskjeden til adm.dir Arild Veiby i EDB-SKOLEN. Rekker du å sende det i løpet av dagen? Kanskje må man være så ung for å stille et så freidig spørsmål? Spørsmålet var ikke om jeg skulle få pengene, når eller til hvilke betingelser, spørsmålet var kort og godt om han kunne sende de samme dag.
Veiby sendte de dagen etter, og første skritt mot UNIC var tatt. Jeg ga hverken selger eller kjøper annet valg enn at transaksjonen skulle skje. (Faktor 6; salg er et håndtverk).
Datamaskinene var av topp kvalitet, prisen var lav og referansekunden var i boks. Jeg hadde startkapital, talent for salg og kunne litt om markedsføring. “Jappetiden” sto for tur, børsen var i oppgang og en datamaskin skulle alle ha. Vel hjemme i Oslo inviterte jeg 4 andre BI-studenter og spurte om de ville være med og starte UNIC. Gründerne og alle nye ansatte fikk eierandeler i selskapet i årene som fulgte. Det ble starten på en eventyrlig reise. Fra 1984 og årene som fulgte doblet og tredoblet UNIC sin omsetning. Vi ble det raskest voksende selskapet i Norge – uansett bransje – på 80-tallet.
De fem BI-studentene som startet UNIC. Vi brukte humor i de fleste pressebilder; Bak fra venstre: Tore Idsøe, Helge Krøgenes og Morten Kjeldsen. Foran fra venstre; Jan Storehaug og Paal Bucher.
Om forfatteren Jan Sollid Storehaug: Med 35 års erfaring som leder av innovative norske og internasjonale selskaper elsker jeg å holde foredrag om digitalisering og teknologier som forandrer din hverdag og jobb. Jeg tar oppdrag som mentor og kan bestilles til foredrag eller som konferansier på store og små arrangementer. Les mer om foredrag av Jan Sollid Storehaug eller ta gjerne kontakt på 97512077 eller e-post jan@storehaug.no
digitalt hver dag 